Oppression and Welcoming Strangers

INKLUDERING OG UNDERTRYKKELSE

Konferansen markerer 10-årsjubileet for Psychoanalysis and Politics

Del I – 19. september  2020, 10.00-18.00, CAK, Afrikansk kulturinstitutt, 
Pilestredet 75c, 0354 Oslo

 

Denne konferansen vil reflektere over hva inkludering betyr i praksis, og spesielt de ubevisste og førbevisste aspektene ved inkludering dens motsetninger i sosiale sammenhenger. Å tenke om hvordan makt og undertrykkelse kommer til uttrykk og erfares i våre dagers sosiale og politiske rom, er avgjørende for å forstå prosessene der en tar imot, eller ekskluderer, mennesker som blir betraktet som fremmede. Konferansen vil inneholde bidrag som belyser dette temaet fra ulike vinkler, og vil gi rikelig med rom for dialog mellom deltagerne.

Du kan melde deg på her

Program

LENE AUESTAD – Respekt, diskriminering og demokratiske rom

TOR JONES – “Identitet menneske”. Om å finne seg selv i den fremmede

SVEIN HAUGSGJERD – Subjekt, handling og sannhet. Psykoanalytisk kritikk av den grenseløse nyliberalismen

JANNE HORGEN FRIBERG – Overlevelse og motstandsarbeid på gulvet i psykisk helsevern

HASTI HAMIDI – Livsfarlig velkomst. Skeive asylsøkere i møte med norske myndigheter

SONIA MUÑOZ LLORT – Undertrykkelse av transpersoner. Avlæring av cisnormativitet og kjønnsbinæritet som redskap til inkludering  –  Forfattet sammen med Miriam Aurora Hammeren Pedersen

MARI LINLØKKEN – Antirasisme slik jeg lærte det: Gjenkjenne og avsløre uttrykk og røtter, kreve at samfunnet tar ansvar og erkjenne ditt eget

 

ABSTRACTS

 

LENE AUESTAD – Respekt, diskriminering og demokratiske rom

Ordet ‘respekt’ er avledet av det latinske respicere (re + specere), å se tilbake på, se igjen. Assosiasjonene til ordet går både til den kantianske forståelsen av aktelse for menneskeverd og til borgerrettsbevegelsen i USA.  Dette året har vært preget av Black Lives Matter-bevegelsen. Det er slående at dette politiske slagordet på den ene side kan betraktes som å si noe helt opplagt og på den annen side oppfattes som en provokasjon av mange. Respekt eller fravær av sådan er en relasjon mellom mennesker som sanser hverandre i en bestemt romlig kontekt. Hvordan vi perspiperer og opplever en annen og oss selv, og hvordan vi fremtrer for denne andre, er formet av stedet vi står og horisonten dette gir opphav til.

Med Arendt avhenger respekt for hverandre av at vi kan møtes i rom som muliggjør dialog på like fot, der representanter for en rekke ulike perspektiver kan tale sammen om noe felles, som forener dem i deres forskjellighet. Dette er sosialt formede rom, institusjonelle og kulturelle sådanne, men ikke bare abstrakte størrelser. Dette årets erfaringer med isolasjon som følge av pandemien, både i større og mindre skala, har fått meg til å tenke mer konkret om dette, om betydingen av ordet ‘rom’ i tittelen. Med Winnicott og Merleau-Ponty, gitt at ordet psyke betyr fantasi-utviklingen av somatiske deler, følelser og funksjoner, det å levende fysisk – og at vi er vesener som erkjenner ting i verden ved å være fysisk involvert i og med dem, hvordan påvirker denne nye situasjonen våre relasjoner til oss selv og hverandre? Jeg vil begynne å reise spørsmålet om hva dette kan bety for respekt og for demokrati.

 

TOR JONES – “Identitet menneske”. Om å finne seg selv i den fremmede

Jeg vil i mitt foredrag reflektere omkring en åpnere verden,  en mer sammenhengende, mer bevisst, og mer mangfoldig og likeverdig verden – morgendagens verden – en verden som krever det motsatte av gårsdagens nasjonalisme fra menneskene. For der hvor Donald Trump roper ut “America First!”, må vårt svar være “Mennesket Først!”.  Vi er i behov av  identiteter som i langt større grad respekterer og rommer verdens ulikheter og multikulturelle virkelighet.  Vår verden krever at vi i større eller mindre grad utvikler en kosmopolitisk bevissthet og identitet.  For ved begynnelsen av det 21. århundret kan ikke lenger vår verden forstås verken nasjonalt eller lokalt – den kan kun forstås globalt.   I vår søken etter en identitet som menneske først, i en verden uten fremmede, kan vi uten videre slå fast at markører som sosial klasse, kjønn, seksuell legning, alder, etnisitet, nasjonalitet, osv – i vår tidsalder alle sammen er nokså ustabile og til dels flytende markører.  Dette gir, i mine øyne, oss  som lever nå en historisk mulighet til å være aktive subjekter når det kommer til vår egen identitetsdannelse.  Vi er fristilt fra å følge i våre fedre og mødres fotspor, og vi behøver ikke bli ved vår lest, vi kan etter beste evne forsøke å bli den forandringen vi ønsker å se i verden.  Og den forandringen, denne åpenheten,  vil kunne bringe oss mye nærmere De Fremmede, så nær at vi vil kunne finne oss selv i dem.

 

SVEIN HAUGSGJERD – Subjekt, handling og sannhet. Psykoanalytisk kritikk av den grenseløse nyliberalismen

Kamp mot undertrykkelse og urettferdighet i samfunnet, lokalt, nasjonalt og globalt, er like viktig i dag som for femti, hundre og to hundre år siden. Men samfunnet er i stadig endring, og undertrykkende maktforhold gjør seg gjeldende på stadig nye måter. Markedsliberalismens hegemoni ble befestet både globalt og i vårt land på 1980-tallet, og derfor trenger vi stadig å fornye og ajourføre den kapitalismekritiske tenkningen.

Kan psykoanalytisk tenkning bidra når det gjelder denne oppgaven? Jeg mener ja. Jeg tar utgangspunktet i hvordan det ubevisste uttrykker seg i forholdet mellom subjektets tre nivåer: det språklige, det forestillingsmessige og det kroppslige.

Begrepet overjeget hadde et assosiativt innhold som uttrykte den sosiale og tidsmessige konteksten begrepet ble skapt i, altså Freuds levetid. For generasjonene som har opplevd samfunnsendringene fra de to verdenskrigene til i dag har begrepet fått et mye rikere innhold, som jeg vil beskrive.

Deretter vil jeg drøfte hvordan det ubevisste må tas i betraktning i de teoriene om diskurser, ytringsformer, som oppstod blant psykoanalytikere fra 1968 til i dag. Det har spesiell relevans for politiske maktdiskurser og for diskurser innen markedsføring, kommunikasjonsplanlegging og annen influens-virksomhet.

Til slutt vil jeg drøfte begrepet handling ut fra et engasjement for frigjøring fra undertrykkelse, til forskjell fra utagering. Det pågår en debatt for tiden, om, hvorvidt slik handling kan være ren. Her tar jeg standpunkt for Stavrakakis og mot Zizek. Enhver politisk handling bør også kunne begrunnes med ord, vel vitende at den dermed aldri kan være ren, i betydningen renset for ubevisste motiver. Det siste ordet er aldri sagt, hverken i politikken eller i livet.

 

JANNE HORGEN FRIBERG – Overlevelse og motstandsarbeid på gulvet i psykisk helsevern

I dette foredraget vil jeg drøfte flere sider ved det styringssystemet som er innført i psykisk helsevern og de økonomiske rammene vi nå jobber under. Særlig ønsker jeg å belyse ett fenomen som jeg mener er underkommunisert i den pågående debatten.

Gjennom konkrete eksempler vil jeg vise at systemet ofte bidrar til en brutalisering av de menneskene som jobber der, og at man derigjennom ødelegger den ressursen som er mest terapeutisk virksom.

En alvorlig konsekvens av dette, er at det legger til rette for utøvelse av strukturell vold. Og da blir noe av det aller viktigste for oss som jobber i slike systemer å holde oss selv og systemet ærlig og humant.

 

SONIA MUÑOZ LLORT og MIRIAM AURORA HAMMEREN PEDERSEN – Undertrykkelse av transpersoner. Avlæring av cisnormativitet og kjønnsbinæritet som redskap til inkludering

Transpersoner er en minoritet og opplever ulike former for undertrykkelse av den ciskjønnede majoritetsbefolkningen. Ideen om kjønn som binær identitet i Europa har sterke røtter i økonomiske, religiøse og kulturelle normer som har oversett og tilsidesatt det faktisk eksisterende kjønnsmangfoldet. Undertrykkelse og utestengelse av transpersoner spilles ut gjennom en kombinasjon av (A) cisnormativitet og (B) idéen om kjønn som binært. Transpersoners eksistens viser at de kulturelle konstruksjonene av kjønn som binært og biologisk basert er overforenklede og bidrar til undertrykkelse av transpersoner som gruppe. For å fremme aksept og respekt for transpersoner, har majoritetsbefolkningen et særansvar for å avlære disse antagelsene om kjønn.

 

MARI K. LINLØKKEN – Det jeg har lært om rasisme på 40 år 

Rasisme kan verken forstås eller bekjempes uten i et maktperspektiv, makt i et samfunnsmessig perspektiv. Idéen om rase, gener, hudfarge og mentale egenskaper er avfødt av et system som trengte en begrunnelse for å sortere folk i et hierarki, der de på bunnen ble behandlet som dyr. Som Ta-Nehisi Coats sier det i Between the World and Me: “…race is the child of racism, not the father and has never been a matter of genealogy and physiognomy so much as one of hierarchy”. Med andre ord; undertrykking skaper fordommer, ikke omvendt.

Selv om kolonimaktenes slaveri, selve grunnlaget for “vitenskapelig” rasisme, ikke lenger eksisterer, består hierarkiet. Og raseteorier er brukt i andre sammenhenger. Strukturell rasisme, de usynlige reglene og normene, som gjør at folk fortsatt sorteres og behandles som grupper med tilskrevne egenskaper, og ikke som individer med de samme rettigheter og med like forutsetninger innen det samme samfunnet, lever videre, sammen med andre prinsipper for hierarkisk organisering av samfunnet.

Et perspektiv på individnivå er likevel nødvendig, fordi det er mennesker som har fordommer, internaliserer, utøver og viderefører disse. Individer aksepterer og forsvarer de normaliserte og ubevisste ideologiene. Og dessuten er det individer og samarbeid individer imellom som mobiliserer til endring, og gjør forandring til det bedre mulig.

Bevisstgjøring om rasisme forutsetter – ved siden av maktperspektivet – kunnskap, vilje til kritisk forståelse av eget samfunn, egen rolle og egne privilegier, og evne til empati.

Sist, men ikke minst, kamp mot rasisme må utgå fra likestilthet i kampen. Den som har som motivasjon hjelpe og redde “de andre”, baserer engasjementet på et hierarki, der hen står over den som skal hjelpes. Det er et dårlig utgangspunkt hvis likeverd og likestilling er målet.

 

Lene Auestad er Dr i Filosofi fra Etikkprogrammet, UiO, forfatter, oversetter og grunnlegger av konferanseserien Psychoanalysis and Politics.
Janne Horgen Friberg er psykolog og har jobbet innen psykisk helsevern i Oslo sentrum siden 2006, de siste årene mye med flyktninger.
Hasti Hamidi er organisatorisk leder i Salam: en organisasjon for skeive med muslimsk bakgrunn. Hamidi er antirasist og aktivist, med særlig fokus og ekspertise på rasisme.
Svein Haugsgjerd er en kapitalismekritisk psykoanalytiker og psykiater, påvirket av moderne engelsk og fransk psykoanalyse. Han arbeider nå med to bokprosjekter, ett om psykoseforståelse og ett om psykodynamisk kritikk av nyliberalismen.
Tor Jones er miljøarbeider og antirasist.
Mari Linløkken var med på oppstarten av Antirasistisk Senter for 41 år siden, var med i Immigranten-kollektivet, og er en av de opprinnelige stiftere. Hun har jobbet  med i nærradiostasjonen Radio Immigranten, med tidsskriftet Immigranten (nå SAMORA), og har vært en av drivkreftene i oppbyggingen og utviklingen av Senteret. Hun er nå i permisjon fra nestlederstillingen som hun har hatt siden 1997, og arbeider med Senterets arkiv og historie.
Sonia Muñoz Llort er spesialpedagog og anarkafeminist skribent.
Medforfatter Miriam Aurora Hammeren Pedersen er sosialantropolog og jobber for tiden med doktorgrad ved University of Cape Town, Sør-Afrika.