Lene Auestad, 6. oktober 2020

For noen dager siden, under Yom Kippur, delte nynazister fra den Nordiske motstandsbevegelsen ut antisemittiske brosjyrer utenfor synagogen i Oslo. Dette var del av en samlet kampanje som også foregikk i Sverige, Danmark og Island – det eneste unntaket i Norden er Finland, der organisasjonen er forbudt. Nazistene i Oslo var få, og den jødiske minoriteten i Oslo er også veldig liten. Mange vil derfor trolig tenke at dette ikke angår dem, siden de kanskje hverken er jødiske eller nazister. Men nettopp fordi den jødiske minoriteten er så liten her, er det desto viktigere at mange andre også tar til motmæle. Og de samme gjerningsmennene og den samme ideologien er ikke bare antisemittisk – de er også imot muslimer, alle som er mørke i huden, romfolk, homofile og lesbiske, folk med fysiske og mentale funksjonshemninger, sosialister og kommunister – kort sagt, de fleste av oss.

Jeg bor ikke så langt unna, og jeg var glad for å se at SV St.Hanshaugen gikk tidlig ut og tok avstand fra det som skjedde, og at Rødt Oslo Solidaritet har tatt initiativ til denne markeringen. Siden jeg har bodd lenge i utlandet, ser jeg det også utenfra, og kan identifisere meg med de som tenker, Hva slags land er dette egentlig, siden noe sånt som dette kan passere? Det er jo et land som er traumatisert av det største terrorangrepet i nyere tid, som drepte 77 mennesker, utført av en blond gjerningsmann fra ytre høyre. Etter dette har mer og mer rasistisk, antisemittisk og islamofobisk retorikk blitt tillatt og normalisert i det offentlige rom. Dette har skjedd fra journalistisk hold, fra intellektuelt hold, fra regjeringshold. Som Viktor Klemperer sa det, “Ord kan være som små doser arsenikkk, de blir fordøyd uten å bli lagt merke til. Først synes de ikke å ha noen effekt, men etter en stund er effekten tydelig.” Nyere forskning har vist hva denne effekten er. For majoriteten, som ikke selv er rammet, er virkingen desensitivisering overfor voldelig språkbruk – de blir vant til den, og bryr seg i mindre grad. Og videre får de en økt tendens til å tenke i stereotypier om minoritetsgrupper, og det øker sannsynligheten for at de tyr til vold. Filosofen Jason Stanley definerer politisk propaganda som bruken av et politisk ideal mot dette idealet selv. Dette er tydelig i ytre høyres strategiske bruk av “ytringsfrihet” som slagord, som en unnskyldning for å fremme dehumaniserende retorikk i offentligheten. Det at det bare er deres egen ytringsfrihet det egentlig er tale om, blir tydelig når motstemmer møtes med krav om sensur. Og offerrollen brukes strategisk for å snu situasjoner på hodet – de påberoper seg at de selv er ofre, for deretter å angripe de de ser som sine fiender, nettopp på en tilsvarende måte. De av oss som skriver, burde tenke nøye gjennom hvilke stemmer og hvilke uttrykk vi siterer og viderefører – bidrar de til å spre og opprettholde stereotypier, eller til å omformulere, tenke annerledes og kontre dem?

Alle kjenner slagordet, “Aldri mer 9. April”, men “Aldri mer 26. november”, da norske jøder ble deportert fra Akershuskaia og sendt til konsentrasjonsleire i Tysland, er ikke på samme måte et slagord i folks bevissthet. Mange majoritetsmedlemmer var dessverre likegyldige den gangen. “Aldri mer 22. juli” har heller ikke blitt et slagord. Hvis det var det, hva skulle det bety? Heller enn å tenke i floskler om “hat” og “kjærlighet” som om det var rent abstrakte størrelser, kan vi huske det Aristoteles sa om at det er riktig å være sint på de rette personene, på den rette måten, i den rette situasjonen. Det er riktig å bli sint når naboene dine blir angrepet. Her er det riktig å være sint, ikke bare på de få nazistene som aksjonerte, men på det at Norge har blitt et samfunn der trusler mot minoriteter har blitt normalisert, og der så mange bidrar til å relativisere dette. Det gjelder ikke bare politikere, det gjelder intellektuelle, folk i kulturlivet, journalister, utfra en falsk ide om balanse – om at alle parter er like når de opplagt ikke er det.  Hvis det bare hadde vært noen få nazister i gatene som var problemet, kunne det kanskje fungert å ignorere det. Men det fungerer dårlig når støtte for antisemittisme, rasisme og islamofobi kan komme fra regjeringshold, fyller avisene og serveres i beste sendetid på NRK. Det er godt å se at mange politikere føler et ansvar for å addressere dette. Men vi har alle et ansvar for å sette en grense mot dehumanisering og trakassering av våre medborgere – for å si at nok er nok – og for å kjempe for et rettferdig samfunn som ikke splitter oss på grunnlag av hudfarge eller religion. ¡No pasarán!